Ultralydhistorie og oppdagelse

Medisinsk ultralydteknologi har gjennomgått kontinuerlige fremskritt og spiller for tiden en viktig rolle i diagnostisering og behandling av pasienter. Utviklingen av ultralydteknologi er forankret i en fascinerende historie som strekker seg over 225 år. Denne reisen involverer bidrag fra en rekke individer rundt om i verden, inkludert både mennesker og dyr.

La oss utforske ultralydens historie og forstå hvordan lydbølger har blitt et viktig diagnostisk verktøy på klinikker og sykehus over hele verden.

Den tidlige begynnelsen av ekkolokalisering og ultralyd

Et vanlig spørsmål er hvem som først oppfant ultralyd? Den italienske biologen Lazzaro Spallanzani blir ofte anerkjent som pioneren innen ultralydundersøkelse.

Lazzaro Spallanzani (1729–1799) var en fysiolog, professor og prest hvis mange eksperimenter hadde betydelig innvirkning på studiet av biologi hos både mennesker og dyr.

I 1794 studerte Spallanzani flaggermus og oppdaget at de navigerte ved hjelp av lyd snarere enn syn, en prosess som nå kalles ekkolokalisering. Ekkolokalisering innebærer å lokalisere objekter ved å reflektere lydbølger fra dem, et prinsipp som ligger til grunn for moderne medisinsk ultralydteknologi.

Tidlige ultralydeksperimenter

I Gerald Neuweilers bok *Bat Biology* forteller han om Spallanzanis eksperimenter med ugler, som ikke kunne fly i mørket uten en lyskilde. Men da det samme eksperimentet ble utført med flaggermus, fløy de selvsikkert rundt i rommet og unngikk hindringer selv i fullstendig mørke.

Spallanzani utførte til og med eksperimenter der han blindet flaggermus ved hjelp av «glødende nåler», men de fortsatte å unngå hindringene. Han fant ut dette fordi ledningene hadde bjeller festet til endene. Han fant også ut at når han blokkerte flaggermusenes ører med lukkede messingrør, mistet de evnen til å navigere ordentlig, noe som førte til at han konkluderte med at flaggermus var avhengige av lyd for navigasjon.

Selv om Spallanzani ikke innså at lydene flaggermus lagde var for orientering og var utenfor menneskelig hørsel, antok han riktig at flaggermus brukte ørene til å oppfatte omgivelsene sine.